Recent News

Den 30. april 945 tok Hitler livet sitt. Før han døde, innsatte han admiral Karl Dönitz som sin etterfølger. 2. mai trådde Italias kapitulasjon i kraft. Samme dag falt Berlin, og kapitulasjonen ble undertegnet to dager senere. 3. mai innkalte Dönitz rikskomissær Josef Terboven og Wehrmachts øverstkommanderende i Norge, general Franz Böhme til sitt hovedkvarter i Flensburg. Her gjorde han det klart at han ville bruke Festung Norwegen som pant i forhandlingene med de alliertes øverstkommanderende general Eisenhower. 4. mai ble kapitulasjonen, som omfattet troppene i Nord-Tyskland, Nederland og Danmark undertegnet og trådde i kraft dagen etter. I Reims, natten til 7. mai, kl. 0241, overga Dönitz til Eisenhower alle tyske styrker på allierte vilkår uten forbehold. Den tyske flåte og Festung Norwegen var med i overgivelsen.

I Oslo satt Hjemmefrontens Ledelse (HL) uavbrutt samlet i sitt hemmelige hovedkvarter i Gabelsgate 39. 5. mai fikk de fullmakt av Regjeringen Nygaardsvold til å styre landet etter en tysk kapitulasjon inntil den kunne overta selv. HL la her siste hånd på proklamasjonen «Vår kamp er kronet med seier» og på parolen til det norske folk: «Verdighet, ro, disiplin». 7. mai om ettermiddagen ble kapitulasjonen i Reims kjent gjennom en tale i radio. Norges forsvarssjef, kronprins Olav, sendte telegram til Milorgs 69 hemmelige radiostasjoner med ordre om at Hjemmestyrkene (HS) skulle mobilisere ifølge Septemberdirektivets (fra 1944) bestemmelser om tysk kapitulasjon. Samme dag ble Terboven avsatt, og dagen etter tok han livet sitt på Skaugum. Gestapo satte i all hast fyr på sine arkiver og forsøkte å skjule seg i Wehrmacht som vanlige soldater. Fremdeles var det er åpent spørsmål om Böhme ville respektere kapitulasjonen. Og hva med Quisling og hans Hird på 12000 bevæpnede menn? Kl 2120 samme dag fikk Böhme ordre om å underkaste seg alle allierte direktiver og ordrer om gjennomføringen av kapitulasjonen i Norge. Disse ville han motta av en alliert kommisjon som skulle ankomme Norge 8. mai.

For HL var det avgjørende at Norge 8. mai bar preg av den nye situasjonen som hadde oppstått. HS og et lovlig norsk politi måtte tre frem, proklamasjonen fra HL måtte være slått opp og nye frie aviser måtte komme ut. Men først måtte dette aksepteres av den tyske overkommando som ennå satt med makten. Milorgs leder, Jens Chr. Hauge og en tysk offiser ved overkommandoen på Lillehammer, major Frithjof Hammersen, etablerte derfor natten mellom 7. og 8. mai en uoffisiell kommisjon i kjelleren på KNA-hotellet i Oslo. Etter ganske harde forhandlinger klarte man å overbevise tyskerne om at HS gjennom å tre fram ville bidra til å opprettholde ro og orden. Men noen avvæpning av tyske militære avdelinger ville det ikke bli snakk om. Det var heller ikke lett å få gjennom det norske kravet om at «Oslo-Pressen», en fellesavis for hovedstadsområdet, skulle komme ut dagen etter, men tyskerne ga etter.

Den 8. mai begynte den norske sendingen fra London med «Ja, vi elsker». I løpet av dagen ble taler av både kronprins Olav, Kong Haakon, statsminister Johan Nygaardsvold og hans britiske kollega Winston Churchill kringkastet. Den voldsomme folkefesten som hadde startet dagen før, fortsatte. Norske flagg vaiet overalt, folk tok fri fra jobben og hundretusener fylte gatene med jubel. Samme dag ankom den allierte kommisjonen under ledelse av den britiske brigader Hilton, med kommandør Per Askim fra den norske marine som nestkommanderende. Kapitulasjonsdiktatet som Böhme fikk seg forelagt var hardt, men han var innstilt på «å gjennomføre kapitulasjonsbestemmelsene lojalt». Godt stabsarbeide og god disiplin førte til at første fase i frigjøringen gikk etter de planer som var lagt opp mellom utefront og hjemmefront. I slutten av mai måned hadde de tyske troppene, som avvæpnet seg selv, samlet seg i sine reservater. Norske og allierte styrker, først og fremst HS, holdt vakt ved våpenlagre og så til at tyskerne holdt seg innenfor sine områder.

Fra 9. mai var alle utøvende ledd i sentral og lokal forvaltning i hendene på lovlige norske myndigheter. Nå hadde også Quisling innsett at slaget var tapt. Kl. 0630 møtte han opp ved Møllergata 19 og lot seg frivillig arrestere. Også andre norske nazi-sympatisører og medlemmer av det norske nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Samling, ble arrestert. Dette foregikk parallelt med arrestasjoner av tyskere som hadde tjenestegjort i SS og Gestapo, men som hadde forsøkt å gjemme seg unna som vanlige soldater.

Den 13. mai kom regjeringsdelegasjonen til Oslo, sammen med kronprins Olav og general Andrew Thorne som kommanderende general for den allierte frigjøringsoperasjonen. Dagen etter ble det holdt et møte mellom delegasjonen og HL. Formannen, Paal Berg, uttalte at HL betraktet sin funksjonstid som over, Konge og Regjering var nå representert i landet, og HL nedla derfor sine verv og overdro den myndighet som hadde fulgt med fullmakten fra regjeringen den 5. mai. 31. mai ankom resten av Regjeringen, Stortingspresidenten og størstedelen av ute-administrasjonen, i alt ca. 700 personer. 7. juni kom Kong Haakon til en by preget av grenseløs jubel. Dermed hadde norske statsmakter igjen den fulle suverenitet i landet. Regjeringen Nygaardsvolds siste møte ble holdt 12. juni. Her ble også dens offisielle avskjedssøknad levert. Kongen ga Paal Berg i oppdrag å danne en samlingsregjering, men forsøket strandet. Dermed ble oppdraget gitt til Einar Gerhardsen, som med et par korte avbrudd ble sittende som statsminister i over 17 år.

Den 9. juni defilerte ca. 15000 mann fra HS for Kongen. De fortsatte som vaktstyrker fram til 15. juli da de ble demobilisert. Blant mange hedersord fra regjeringen, fikk også HS med seg disse: «Etter oppfordring fra våre myndigheter har hjemmestyrkene vært i tjeneste i over 2 måneder etter frigjøringen. Under ledelse av militære myndigheter har de løst militære oppgaver, til hvis løsning vi ikke hadde regulære tropper, og de har under politiets ledelse medvirket i politiets arbeid… De har gjort seg fortjent til vårt fedreland».

For Gunnar Sønsteby ble overgangen fra krig til fred mer krevende enn han hadde forestilt seg. Helt uforberedt fikk han ansvaret for å ta imot alle Linge-kompaniets menn som kom til Oslo etter frigjøringen. Mer enn 250 mann måtte ha et sted å bo og de måtte forpleies. Etter fem lange år med motstand var han sliten, men samtidig ble han også betrodd oppgaven som ansvarlig for kongefamiliens sikkerhet. Det var ingen enkel oppgave i en uoversiktlig tid. Tyske soldater og norske nazister hadde fremdeles tilgang på våpen, og spesielt de to store hendelsene da først kronprinsen, og deretter resten av kongefamilien kom til landet, bød på store utfordringer.

Ved siden av å etablere det som i dag heter Den kongelige politieskorten, ble han utover sommeren også betrodd ansvaret for en del av sikkerheten rundt Quisling. Sønsteby opplevde krevende dager med stort ansvar, og for han personlig begynte det å røyne på for alvor da også mange var avhengige av hans hjelp.  Etterlatte etter falne, ofrene for nazistenes tortur og tilbakevendte konsentrasjonsleirfanger vendte seg til krigstidens Nr. 24 med bønn om hjelp.

Han forsøkte å hjelpe så godt han kunne, men en høstdag var det plutselig nok. Sønsteby hadde løst sine mange oppdrag, samtidig som han også ble innhentet av en nærmest mytisk berømmelse. Nærmest utslitt sa han opp jobben som leder av eskorten rundt kongefamilien. Kort tid senere reiste Sønsteby fra landet. Han dro til USA, hvor ingen visste hvem han var, og hvor han fikk ro til å hente seg inn.

På forhånd ville muligheten for at frigjøringen av Norge skulle gå så smertefritt som den gjorde, praktisk talt uten militære sammenstøt, ha blitt vurdert som svært liten. Det var flere faktorer som bidro til denne lykkelige avslutningen: for det første grundige og gjennomtenkte forberedelser fra regjering og hjemmefront, for det andre det faktum at Tyskland var fullstendig militært slått og for det tredje den disiplin som ble vist både fra tysk og norsk side i nederlagets og seierens stund. At man i Norge unngikk selvjustis og «de lange knivers natt» og fikk et grundig rettsoppgjør, hører med til historien om en frigjøring som nasjonen kan være bekjent av, også i dag 81 år etter.